42km i skogen - mitt første helmaraton

Etter nesten to år kommer historien om hvordan jeg opplevde min første helmaraton. Bedre sent enn aldri, eller hva? ;)

Det var en lørdag, og jeg kunne egentlig tenkt meg å sove litt lenger. Men dagen startet allerede kl 06:00. Da var det opp for å få i seg frokost ca 3 timer før løpet for å redusere faren for sting og magetrøbbel underveis, og for å få energien ordentlig inn i blodet.

Det var en smånervøs Nina som møtte opp på Sognsvann i Oslo ca 2 timer etterpå for å hente startnr. Jeg hadde valgt tidligstart kl 9, to timer før den vanlige starttiden, slik at jeg kunne ta det i mitt tempo og ikke tenke på tiden. Jeg hadde da 8 timer på meg før jeg burde være fremme. Det burde jeg klare med rask gange om jeg skulle få problemer med å jogge underveis. Jeg hadde jo aldri løpt lenger enn halve distansen, altså 21km. Løypen gikk i Nordmarka, for det meste på grusvei og sti, så jeg tenkte at det sikkert kom til å gå fint. Mindre belastning på bena enn på asfalt.

Det kom kilometerskilt allerede etter første kilometeren. Jaja, bare 41 igjen.. Men det glemte jeg heldigvis fort. Det var en utrolig kjekk gjeng som løp sammen de første kilometerne. Alle var i godt humør, og flere enn meg tok det som en rolig langtur. Det var god stemning på alle drikkestasjonene også, og deltagerne heiet på hverandre og spurte om det gikk bra osv. Da jeg var kommet til stasjonen ved 12km, sa jeg at det gikk veldig bra, og jeg måtte bare finne et jevnt, rolig tempo som jeg kunne holde over lengre tid. Det fungerte en god stund. Det var syklister langs veien langt inni skogen der som heiet og var imponert. Da var jeg passert 15km. Det ga litt adrenalin å innse at jeg var langt på vei i min første helmaraton og fortsatt var formen ganske fin. Jeg hadde så langt ingen plager. Gikk i alle bratte motbakker, og tok det rolig i nedoverbakker så jeg ikke skulle falle.

Etterhvert rundet jeg halvveis. 21km. Det var historisk for meg, da jeg aldri hadde løpt lenger, og fortsatte å løpe. Men det var DA det skjedde.. Akkurat som om hodet mitt sa til meg at nå spørs det hvor mye lenger du klarer. Lårene ble som tømmerstokker. Leggene gjorde vondt. Føttene verket. Hoftene.. Alt bortsett fra armene verket igrunn! Men jeg fortsatte.. Alternativet var å vente til løpet var ferdig og bli plukket opp med bil.. Det gadd jeg i ALLE fall ikke.. Så jeg begynte å gå.. kilometer for kilometer snek seg forbi. Jeg jogget for hver nye kilometer som begynte, så langt jeg orket, og avsluttet med å gå til neste skilt kom. Sånn holdt jeg på og kavet meg frem i ca 11 km.  Grusomt ja.. Jeg felte en liten tåre i selvmedlidenhet, og var mutters alene.. Men så.. Plutselig hadde jeg "bare" 10km igjen! Da kom lykkefølelsen, som ikke kan beskrives på noen måte.. Det var da jeg hadde avtalt å ringe min kjære slik at han hadde en viss peiling på hvor lenge det var til jeg nådde målstreken. Kan tro jeg var stolt da jeg ringte! Han måtte jo ta bilder og dokumentere det hele :p

Plutselig var jeg ikke alene lenger heller. Jeg tok igjen noen som bare var bittelitt foran i løypen! Og ved en bekk jeg måtte hoppe over sto en fotograf og tok bilder. Jeg fikk mer og mer krefter etterhvert som målstreken nærmet seg. Den berømte "veggen" som folk prater om ved 30km, den møtte jeg altså halvveis, og ved 30km var jeg over den værste kneiken. Km for km nærmet jeg meg mål, og flere og flere løpere kom til syne. Jeg ble også forbipassert av noen galninger som startet to, toooo timer senere enn meg! Tempoet deres var det ingenting å si på.. Men jeg var fornøyd med egen prestasjon uansett, mtp hvordan formen min var noen år tidligere. Og i det hele tatt å delta i noe sånt. Litt galskap, men utrolig gøy!

Da det var 5km igjen begynte jeg å høre høyttalerne fra målområdet gjennom trærne. Det kriblet i føttene etter å komme frem! Jeg jogget/gikk resten, og det var noen solide bakker opp og ned mot slutten. Jeg var så utkjørt at selv på de siste 200 meterne måtte jeg spasere. Da jeg kom over siste bakketopp og så målstreken 50meter foran meg tok jeg meg kraftig sammen og ga alt inn mot mål. Det ble applaus og gratulasjoner med vel gjennomført første helmaraton. Jeg kom inn på tiden 05:45, dvs GODKJENT! Jeg klarte det akkurat innen tidsfristen som er på 6 timer!

Følelsen etterpå var helt ubeskrivelig.. Lever litt på den fremdeles, og det frister til gjentakelse, selv om jeg sa til meg selv at aaaaaldri mer! Men hvem vet.. Jeg er troende til det meste.. Så watch out ;) Full i kramper satt jeg i bilen hjem, men på mandagen var jeg tilbake på jobb som vanlig, og så var det eventyret over :)

3 uker senere reiste vi til Tokyo, som jeg så på som en belønning, og som var i tankene mine da jeg hadde det som værst underveis. Det var en utrolig herlig ferie, med fersk smak av personlig seier i munnen! Tiden får vise hva det neste blir ;)